Det er lov å være blid …

Men det er også lov å være trist, lei seg, frustrert, oppgitt, sint, tom og redd. Det er også lov til å føle en hel masse annet. Skal man se litt klinisk på det, så er følelser kjemi. Men det er jo en fattig trøst når man står midt oppe i noe som er utfordrende. Ting blir jo ikke noe enklere å håndtere av at det bare er kjemiske reaksjoner.

Dét er iallefall min mening da. Og det er viktig å få kjent litt på alle følelsene. Jeg tror ikke det er godt å gå med en hel masse negative følelser over tid. Det tror jeg faktisk kan være skadelig. Men – vi lever i et samfunn hvor alt skal være så innmari perfekt hele tiden. Alt skal være så fint og flott. Vi skal få til alt det vi vil, vi skal realisere oss selv, vi skal ha en fulltidsstilling, vi skal ha ulike verv, vi skal følge barna våre på fritidsaktiviteter og vi skal og vi skal og vi skal …

Jeg husker en kollega jeg hadde i en tidligere jobb. En superhyggelig fyr. Vi kom til å snakke om hva man svarer når noen spør «hvordan går det?» eller «hvordan har du det?». Vi to, og jeg tror mange flere enn oss, svarer «det går fint». Svaret kommer nesten på autopilot. Men hva skjer om man stiller det samme spørsmålet én gang til. Det var dette vi snakket om. Hvilket svar får man da? Kan det hende at personen du prater med våger å åpne opp og være litt mer ærlig?

Det er så lett å sette opp en fasade. Og mange ganger er det faktisk enklere å late som om man har det bra, isteden for å dele hverdagen med andre. Igjen, dette er min egen erfaring. I tillegg til de erfaringene jeg gjør meg når jeg møter mennesker på min vei.

Hvorfor er det så vanskelig å dele hvordan man har det med andre? Å være ærlig på at ting er litt tøffe akkurat nå? Er det fordi det egentlig er mest vanskelig å innrømme det over for seg selv? Å innse at man har det tøft? Fordi man fortrenger virkeligheten. Bare fordi man har så innmari lyst til å være like «perfekte» som alle andre?

Ting har aldri blitt, og kommer aldri til å bli, bedre av å feie de under teppet. Eller om man biter tennene sammen. Eller jo – kanskje det går over av seg selv. Men er det ikke noe med delt glede blir dobbelt glede? Og delt sorg blir halv sorg?

Jeg har selv gått igjennom en utfordrende periode nå. Ikke noe alvorlig. Men jeg er inne i en utviklingsfase. Det skjer endringer. Og jeg har måttet definere min rolle. Redefinere. Finne fotfeste og veien videre. Dette er en naturlig prosess som kommer når du jobber med selvutvikling. Og selvutvikling er en viktig del av doTerra – i allefall når man ønsker å hjelpe andre til en sunnere og bedre livsstil.

I denne prosessen har jeg vært veldig streng med meg selv. Jeg har lagt lista høyt. Akkurat som jeg alltid har gjort. Og det verste jeg har gjort. Vet du hva dét er? Jo, det er å sammenligne meg med andre. Se på hva de får til og hvor bra de er. Noe som har resultert i at jeg bare har følt meg mislykket. Tror du det hjalp? NOT AT ALL! Det dummeste man kan gjøre er å sammenligne seg med andre. Jeg skal dele med deg hva som har hjulpet meg.

For det er faktisk noen enkle knep man kan gjøre. Om dette er vitenskapelig bevist vet jeg ikke, men det funker for meg, og da kan det være at det funker for deg også.

Eteriske oljer er en stor hjelp. Visste du forresten at doTerra har laget et helt eget kit for følelser? Seks oljer som er spesialdesignet for å håndtere ulike følelser. Disse har jeg brukt. Og de funker gull! Jeg brukt oljer for å finne fotfeste, for å motivere meg selv til endringer, for å tilgi meg selv fordi jeg er så streng med meg selv. Jeg har brukt oljer for å få mer pågangsmot, glede i det jeg gjør og til og med en oljer for å hjelpe meg til å godta situasjonen akkurat her og nå. Oljer er gull verdt!

Så kuttet jeg ut å se på andre som har kommet lenger enn meg. Dvs jeg følger de fortsatt, men nå er det mer som inspirasjon og ikke «selvdestruksjon».

En siste ting som er superviktig, er å ta seg tid til å tenke hele tanker. I en hektisk hverdag er det ikke lett å få tid til å sette seg ned og tenke over livet, situasjoner og fremtiden. Jeg har iallefall ikke alltid klart å gjøre dette. Bare sitte i fred og ro en liten halvtime og kjenne etter hva jeg virkelig vil. Hvem jeg virkelig er.

Det siste, og kanskje viktigste jeg gjorde, var å prate med nøkkelpersoner rundt meg om dette. Sette ord på hvordan jeg hadde det. Få tømt litt av trykket. Delt. For det første føltes det som en lettelse å få fortalt dette her. Jeg tror også det har en dypere effekt. Som handler om selvrespekt. For det andre så fikk jeg tilbakemeldinger som trøstet, løftet opp og motiverte. Og når dette kommer fra mennesker du bryr deg om, så gjør det godt.

Om hverdagen er litt grå og overskyet, så husk at du er ikke alene. Ta mot til deg og prat med noen. Finn frem oljene dine og la de hjelpe deg. De er kraftfulle. Jeg har til og med gitt den ene emosjons-oljen et eget navn. «Flytende klem». Vi kan alle trenge noen klemmer! Litt nærhet og varme.

Dette innlegget var ikke planlagt. Det kom spontant. Det var ikke min tanke å dele mine utfordringer heller. Fordi det er så mye enklere å holde fasaden. Og mine problemer/utfordringer er jo ikke så store. De er ikke så alvorlige. Det var iallefall dét jeg tenkte … Men de var reelle for meg. Selv om selvutvikling egentlig er positiv, så kan det være vanskelig.

Livet er her og nå. Det eneste vi har er idag. Gårsdagen er historie. Og vi vet faktisk ikke om morgendagen kommer. Vi må ta ansvar for livet vårt idag. Jeg avslutter med mitt favoritt-ordtak:




Registrer deg for å få varsel når det blir publisert nye blogginnlegg. Registrer deg her