For ett år siden sto jeg midt i mitt livs mareritt. Jeg hadde mistet mannen min. Barnas pappa. Han var min beste venn og samtalepartner. Min største heiagjeng og støtte. Han var den jeg skapte drømmer med. Han var også den som tjente pengene vi hadde behov for. Jeg følte at jeg hadde mistet alt. Livet var mildt sagt skikkelig kjipt. Men midt i alt det mørke og vanskelige var det tusen valg å ta. Mange store valg og noen mindre avgjørelser. Det å skulle ta valg når man er midt i en krise er krevende. Allikevel var det ett valg som var viktigere enn alle andre. Og det er dette jeg vil dele med dere nå. Kanskje min erfaring kan hjelpe en av dere som leser dette innlegget?
Det jeg skal ta deg med inn i nå er livet. Hverdagen. Å stå uten inntekt. Hjemmeundervisning. Veien videre …
Jeg hadde jo ikke mistet alt. Barna våre var jo fortsatt her. Og jeg var nødt til å ta meg av de på best mulig måte. Det å være i en dyp sorg selv og så skal ta seg av egne barn som har sin sorg er noe av det mest krevende og brutale jeg har gjort! Det ble ikke lettere av at jeg hadde tomme batterier da Steen døde. Jeg hadde pleiet han 24/7 og levd i en ekstremt krevende situasjon i flere måneder. Jeg var utslitt.
Drømmelivet ble satt på pause
Da Steen ble syk var vi i ferd med å oppgradere drømmelivet vårt. Vi hadde nettopp solgt småbruket og var på vei til Danmark. Leiligheten vi leide i Holmestrand, på 55 kvm og med to soverom var tenkt som en base, mens vi flyttet til Danmark. Så kom sykdom med kreftdiagnose og alle planer ble satt på pause. Vi ble boende i leiligheten. Da påsken 2023 kom, innså vi at vi trengte mer plass. Altså – denne innrømmelsen hadde vi hatt for lenge siden, men siden alt var satt på pause, valgte vi å bli værende. Nå begynte behovet for medisinske hjelpemidler å melde seg. Vi begynte å se etter et nytt sted å bo. Et sted hvor det var plass til sykehusseng og annet nødvendig utstyr. Hvor det var lett å komme seg inn og ut – uten trapper. Å bo i andre etasje og være avhengig av ambulanse for å komme til lege/sykehuset var tungvint.
Guttene og jeg dro på flere visninger. En søndag i mai var søsteren min også med på visning. Jeg hadde en god magefølelse og trengte et par voksne øyne til å se. En å sparre med. Det var en fin leilighet og en hyggelig utleier. All den plassen vi trengte til sykehusseng, spesialstol og mye mer. Vi var heldige (eller velsignet) og fikk leiligheten. Med overtakelse 1. juni. Det ble to måneder med dobbelt husleie, men jeg turte ikke ta sjansen på å stå uten et sted å bo. Ikke med en syk og pleietrengende mann som trengte mye plass.
Ingen flere store endringer nå ….
En liten uke før vi overtok nøklene til leiligheten døde Steen. Han fikk aldri se leiligheten. Vi hadde vår første overnatting der tre dager etter begravelsen. På yngstemann sin bursdag. Han ønsket seg dette- å kunne sove i ny leilighet på bursdagen sin. Og slik ble det. Med god hjelp fra venner og familie fikk vi flyttet tingene våre noen dager senere. Og takket være verdens beste foreldre ble leiligheten i Holmestrand vasket ned. Uten god hjelp hadde jeg aldri i verden fått til alt dette. Midt i alt kaos og livskrise.
Med alle disse store endringene på kort tid, bestemte jeg meg for at det skulle bli færrest mulig endringer i livet vårt. Den store avgjørelsen som måtte tas var faktisk ikke så vanskelig. Skal barna fortsette med hjemmeundervisning eller skal de sendes på skole? Jeg visste jo hele tiden innerst inne hva som var mest riktig for oss. Allikevel krever det mot til å gjennomføre det man vet er riktig! Vi hadde nå levd det siste halve året uten kunne planlegge. Hva vi kunne være med på.
Nå når Steen var død ble plutselig alt så konkret. Og uvirkelig. På samme tid. En helt surrealistisk spagat å være i.
Uansett – det var viktig for meg å velge hjemmeundervisning/skole så raskt som mulig. Vi trengte å lande. Og vi trengte noe konkret å forholde oss til. Jeg valgte hjemmeundervisning. Selvfølgelig gjorde jeg det! Dette var ikke riktig tidspunkt for flere endringer. Det var ikke riktig å sende barna vekk til en totalt ukjent hverdag. Jeg kunne ikke velge å splitte familien nå. Målet var ro og en så kjent hverdag som mulig. For oss alle tre. Jeg ønsket at sorgen skulle tilpasses hverdagen og ikke omvendt.
Uten inntekt
Siden barna ble født hadde Steen jobbet og forsørget oss økonomisk. Jeg kunne ikke få en slags erstatning for inntekt på NAV. Det kom gjenlevendepensjon (tidligere enkepensjon) og barnepensjon. Valget mitt om å fortsette hjemmeundervisningen betydde at sparepengene, som var tiltenkt nytt hus, nå ble brukt til daglig forbruk. Det var sikkert mulig å søke en kveldsjobb/deltidsjobb, men jeg hadde absolutt ingenting å tilby en arbeidsgiver på dette tidspunktet. Jeg brukte alle kreftene mine på å gjennomføre hverdagen. Mat på bordet og klesvask. Alt det andre fikk vente.
Da jeg tok dette valget hadde jeg en magefølelse på at alt kom til å ordne seg økonomisk. Mottoet mitt har alltid vært «det ordner seg for snille jenter». Kanskje litt «flåsete», men det er alltid godt å være litt optimistisk og en tro på at alt kommer til å gå bra. Det hadde vært vanskeligere å ta konsekvensen av dette valget om jeg ikke hadde hatt litt sparepenger. Midt i alt kaoset hadde jeg en «fallskjerm» og et nettverk. Det har vært så ubeskrivelig godt. Noe jeg er supertakknemlig for. Tør ikke tenke på hvordan dette siste året hadde vært om jeg ikke hadde hatt noen til å hjelpe meg og en økonomisk trygghet i banken.
Den vanskelige samtalen
Noen måneder før Steen døde hadde vi pratet om at jeg kanskje kunne klare å være hjemme det første året – hvis han døde. Steen hadde nok sittet og regnet på dette. Mens jeg nesten ikke orket å tenke tanken på at han faktisk kunne dø. Han var redd for å sette oss i en knipe, mens jeg var redd for å miste min «klippe» i denne verden. Jeg får helt klump i hjertet når jeg sitter og skriver dette. Så hjerteskjærende vond denne tiden var. Å stå der helt hjelpeløs og fortapt. Midt i min katastrofe. Å skulle holde seg på bena og fortsette livet.
Telefonen som forandret alt
Midt i oktober fikk jeg en telefon. En invitasjon. Til å delta på en presentasjon og til å prate med en person jeg ikke kjente. Telefonen fikk jeg fra en bekjent i Danmark. Vi hadde møttes én gang i Norge via et felles nettverk. Og siden vi har samme etternavn – stavet på samme måte – hadde vi fått kontakt. Helle hadde funnet noe hun ville dele med meg. Hun hadde blitt advart mot å ta kontakt med meg. Siden jeg var i «en vanskelig situasjon». Heldigvis tok Helle sjansen allikevel. Hun fulgte hjertet sitt. Noe jeg er evig takknemlig for!
Jeg ble med på presentasjonen. Og jeg pratet med denne ukjente personen. Umiddelbart visste jeg at dette var det jeg hadde ventet på. Denne økonomiske løsningen som jeg var sikker på ville komme. Det var som om en ny dør ble åpnet for meg og jeg kunne puste lettet ut.
Drømmen hadde kanskje vært å vunnet et stort millionbeløp i Lotto, men når man ikke tipper Lotto, så er det litt vanskelig. Dessuten liker jeg å «fortjene» pengene mine. Og quick fixes har jeg dårlig erfaring med.
Ny kunnskap – trading på forex
Før Steen ble syk hadde har startet å lære trading. Han var veldig begeistret. Flere ganger forsøkte han å «smitte» meg med denne begeistringen, men jeg forsto fint lite av hva han pratet om. Jeg heiet på han og synes det var helt supert at han fant potensielle inntektskilder. Så kunne jeg fortsette å konsentrere meg om hjemmeundervisning av barna.
Da jeg selv, på presentasjonen Helle inviterte meg med på, fikk tilbud om å lære trading, visste jeg at tiden var inne. Jeg kunne ingenting om trading! Jeg hadde ikke mye tid. Og heller ikke mye overskudd. Og ingen penger å miste. Det eneste jeg var sikker på var at jeg ønsket muligheten for å ha en inntekt hvor innsatsen var tilpasset hverdagen vår. Ikke omvendt. Friheten i fokus. Hele veien.
Jeg sa JA og ble med. En plattform hvor all informasjonen jeg trengte var enkelt tilgjengelig. Liveundervisning og livetrading. Med proffe tradere. Gratis demokonto med monopolpenger til å øve. En ny kunnskap. Nye mennesker og et sosialt fellesskap. Det var som et kinderegg og mye mer.
Lyset i mørket
I syv måneder har jeg brukt ca 30 minutter 5 dager i uka til å sitte og se opplæringsvideoer. Noen dager har jeg brukt mindre tid – andre dager mer tid. I stedenfor å skrolle på telefonen, så lærer jeg en kunnskap som ingen ta ifra meg. Jeg lærer noe jeg kan bruke til å skaffe meg en inntekt. Og det geniale er at jeg kan trade når det passer meg. Uansett hvor jeg er. Alt jeg trenger er internett og mobilen/pc’n. I perioder har jeg tradet med ekte penger, men foreløpig trenger jeg å lære mer.
Trading er ikke en kjapp vei til masse penger. Det krever at man er villig til å sette av tid til å lære. Og jeg har sett så mange som lykkes. Plutselig knekkes koden og pengene kommer. For noen tar denne prosessen 5 måneder. For andre tar den 18 måneder. Men når andre kan få det til, så kan jo jeg også. Selvfølgelig kan jeg det!
Planen min var at jeg aldri skulle dele dette med noen. Jeg skulle trade for meg selv. Denne planen ble raskt endret! For denne muligheten gjorde en så innmari stor forskjell for meg. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å stå i en vanskelig periode. Det smarteste ville jo være om jeg allerede kunne trade FØR hele «verden gikk i knas». Så til deg som har et «liv som leker» – lag en plan B. Ha en backup tilgjengelig. Sørg for flere inntektskilder. Vær smart.
Stolt
Siden jeg tror på den bibelske forklaringen på døden, så tror jeg at Steen «sover» nå. Han vet ingenting om hva som foregår og hva vi opplever. For meg er dette en stor trøst. Samtidig vet jeg at Steen hadde vært superstolt av det jeg har gjort dette året! Og ikke minst – at jeg har funnet en fremtidig inntektskilde som gjør at jeg kan fortsette å hjemmeundervise barna. Han hadde vært stolt av at jeg hadde vist andre den samme muligheten som jeg har grepet. At jeg prioriterer å hjelpe andre til å ta lykkelige valg.
Midt i alt som er vondt og vanskelig er det mye å være takknemlig for. Vi er virkelig velsignet. Og jeg er på vei opp fra knestående.
Fant et sitat fra @dringri på instagram som sier: «kanskje skal du ikke tinne tilbake til den du var, men frem til den du ønsker å være?»
Den traff. For jeg kommer jo aldri til å bli den Nina jeg var sammen med Steen. En slik leteprosess vil være bortkastet. Jeg må se fremover og grave frem den nye Nina. For hun er der. Et eller annet sted.
Om du klarte å lese helt hit – tusen takk! Det ble et lengre innlegg enn jeg hadde tenkt.
Husk å ta vare på øyeblikkene. Skap en hverdag som du gleder deg til og trives i. Det er dette som er livet.
