Hjemmemamma

Er du nysgjerrig på det å være hjemmemamma? Eller hjemmeundervisning? Her får du vår historie. Om det å velge å være karrieremamma, si opp jobben, og ta valg som gjør at vi kan leve det livet vi ønsker. Dette er ikke for alle, men jeg håper at jeg kan inspirere deg til å se hvilke muligheter du har.

Livet er her og nå. Og vi må alle ta ansvar for vårt eget liv og hvordan vi ønsker å leve dette. Her får du historien min. Om noen av de valgene mannen min og jeg har måttet ta for å leve i den hverdagen vi har nå.

Tenk at det som var aller mest vanlig da jeg vokste opp, plutselig har blitt en sjeldenhet. Om én uke er det 44 år siden jeg ble født. På den tiden var «alle» mamma’er hjemme med barna sine og det var den største selvfølgeligheten i verden. Jeg husker jeg var noen timer i barnehagen noen dager i uka de siste årene før skolen. Jeg husker også at mamma var dagmamma og passet barn for noen mødre som jobbet. Men disse «jobbe-mammaene» var sjeldne. Så sjeldne at de sikkert møtte motstand.

Nå er det helt omvendt. Mamma’ene som velger å være hjemme med barna sine er i fåtall. Det er helt ok å levere barna i barnehage før de fyller ett år. Før de kan prate og dele opplevelser fra dagene sine. Mens de ennå er veldig sårbare og kunne trengt verdifull mammakontakt.

Hva skjedde?

Jeg har ikke fasiten. Og jeg skriver ikke dette innlegget for å tråkke noen på tærne eller gi noen dårlig samvittighet. Jeg skriver for å dele min hverdag. Mine valg. Og vise at det går an å gjøre noe annet enn A4-livet. Noe annet enn det alle andre forventer at man skal gjøre. Noe annet enn «normalen».

Av en eller annen grunn så har jeg blitt litt «allergisk» mot normalen. Altså – det er helt greit å velge mainstream og normalt – hvis du har tatt et bevisst valg om dette. Men hvis du bare følger strømmen, helt «hjernedød», så trenger du å vekkes. Livet DITT tilhører bare DEG! Du har fått en porsjon med tid og denne porsjonen er det opp til deg å bruke. Vær bevisst på alt du bruker tiden din på – at det gir den verdien du ønsker.

Nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å skli litt ut i forhold til hva jeg ville dele her … Dette er et tema som engasjerer så innmari. Ta kontroll over eget liv …

Hjemmemamma

Både mannen min og jeg er vokst opp med hjemmemammaer. Dette var en trygghet og noe vi ønsket å gi videre til barna våre. Et tema vi pratet om før vi bestemte at det skulle bli oss to. Vi ble foreldre sommer’n 2010. Etter å ha forsøkt å få barn i over ett år. Vi hadde også en MA (missed abortion) bak oss. (Hvis du har lyst til å lese den historien, så finner du den her …)

Det var aldri tvil om at jeg ønsket å være hjemme med William. Vi var ennå sikrere på dette enn noen gang. Planen var at vi skulle prøve å få barn igjen så fort som mulig. Og når William var åtte måneder var jeg gravid igjen. Drømmen om å bli tobarnsmamma og hjemmemamma var innenfor rekkevidde. Så kom en ny MA og drømmen brast. Jeg måtte ut i jobb. Vi fant ingen dagmamma som vi følte oss fortrolige med. Men vi fant en privat barnehage som skulle bli en kjempefin løsning – tross alt. Men det var jo ikke dette som var drømmen.

NAV nektet

Den gang jeg var gravid med William valgte jeg 12 måneders permisjon med 80 % lønn. Jeg skulle begynne å jobbe 1. juni. Barnehagen var stengt i juli. Jeg søkte NAV om å overta noe av mannen min sin permisjon for at William skulle slippe to runder med tilvenning i barnehagen. Svaret var blankt nei. Fleksibilitet var fraværende. Pappa’n hadde rett på sine uker og vi hadde ikke mulighet for å sjonglere slik at det ble best for barnet.

Så vi fikk svigers på besøk. De bodde hos oss hele juni måned og passet William. Hvem som koste seg mest vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg gråt mine modige tårer da jeg hver morgen dro på jobb. Det var jo ikke dette jeg ville … Selv om jeg visste at William hadde det bra.

William startet i barnehagen. Det var to nydelige søstre som hadde totalt seks barn i privathjemmet sitt. Dette er jo en drømmesituasjon. At barn kan få såpass mye oppmerksomhet. Jeg ble gravid igjen. Vi solgte huset. Drømmehuset. For å realisere fortjeneste og forberede oss til at jeg skulle bli hjemmemamma. Eller karrieremamma – om du vil. Før den tid hadde vi pusset opp to rekkehusleiligheter i tillegg til å jobbe fulle jobber. Alt for å legge til rette.

Lillebror kommer

I juni 2012 – 23 måneder etter at William ble født, kom Andreas. Familien var komplett. I mellomtiden hadde vi kjøpt oss hus. Et gammelt hus i Vestfold. Et hus som trengte mye kjærlighet og omsorg. Og tid. Og penger. Men vi var fornøyd. En flott beliggenhet. Nærmere min familie.

Jeg hadde valgt nye 12 måneders permisjon. Når denne permisjonen nærmet seg slutten søkte jeg om ett års ulønnet permisjon. Jeg visste jo at jeg ikke ville tilbake til livet med jobb og barnehage. Men jeg ønsket å ha en liten «sikkerhet» i tilfelle. Feigt? Tja … Jeg vet ikke. 12 måneder gikk og jeg sa opp jobben.

Ensomhet …

Her kommer en sannhet som jeg ikke har snakket så mye om. Det å flytte til et nytt sted – til ei lita bygd hvor du ikke kjenner noen – er ikke lett. Andreas var 2 måneder da vi flyttet, så jeg kom inn i en barselgruppe, men det ble aldri noe sosialt i den gruppa. Det ble en periode uten naturlige knutepunkt og mulighet for å bli kjent med noen. I en overgang var jeg ansvarlig for barneidretten i det lokale idrettslaget. Det hjalp litt. Jeg så i allefall noen foreldre og fikk noen ansikt jeg kunne kjenne igjen og si «hei» til når jeg var på butikken. Det føltes godt!

Hjemmeundervisning

Det nærmet seg tiden for skolestart. Vi hadde «bodd oss til». Fått pusset opp mye på huset, stelt hagen og blitt kjent i nærområdet. Fortsatt uten det store lokale kontaktnettet, men vi hadde hverandre og stortrivdes med dét. Steen og jeg hadde en tid pratet om hjemmeundervisning som en mulig løsning. Steen har to søsken som har hjemmeundervist sine barn – ikke i Norge – men de har allikevel vært til stor inspirasjon for oss.

Å skulle ta en så stor beslutning var krevende. Det var jo en beslutning som ikke bare påvirket Steen og meg, men også barna. Vi bor tett på den lokale skolen. Det tar ca 5 minutter å gå til skolen. Vi er nesten nærmeste nabo. 7 skoletrinn og ca 100 elever. En liten og hyggelig bygdeskole.

Vi valgte å følge magefølelsen og det som var riktig for oss. Vi valgte annerledes – igjen. Det ble hjemmeundervisning. Det var ikke få sommerfugler som danset i magen da vi skulle møte rektor for første gang. Vi var trygge på at vi hadde tatt et riktig valg for oss alle sammen. Spenningen lå i hvordan vi ble mottatt. Bortkastet energi! Rektor var positiv, imøtekommende og viste oss respekt. En virkelig god opplevelse.

«Jeg visste ikke at det var lov»

Våren 2020 var det mange som stiftet bekjentskap med hjemmeskole. Og jeg bøyer meg i hatten for alle lærere, foreldre og barn i denne perioden altså. Som blir satt i en situasjon ingen har bedt om. Og må gjøre det beste ut av det.

Jeg har møtt mange som ikke vet at hjemmeundervisning er lov. Hjemmeskole er jo noe annet – hvor lærere og skolen er involvert. Hjemmeundervisning er når foreldre av barn tar barna ut av skolen og sørger for undervisningen selv. Men hjemmeundervisning ER lov. I Norge er det undervisningsplikt. Ikke skoleplikt. Det betyr at vi som foreldre har mulighet til å undervise barna vår selv. Så vidt jeg vet finnes det ikke noen komplett statistikk på hvor mange barn som blir hjemmeundervist i Norge, men det dreier seg om et sted mellom 200 og 300 barn. 2 av disse er våre.

Hvordan foregår hjemmeundervisningen?

Her tror jeg det finnes like mange løsninger som det finnes familier som hjemmeunderviser. Praktisen er veldig forskjellig. Noen skoler deler villig ut av materiell, bøker og nettilgang. Det har ikke vi fått. Vi må kjøpe bøker ol selv. Eller låne på biblioteket.

Det har kommet en ny rektor på den lokale skolen, og hun er minst like hyggelig, positiv og imøtekommende som den forrige rektoren. Vi har et godt samarbeid og møtes tre ganger i året. I starten av skoleåret har vi en «oppstartssamtale». Rett før jul og rett før sommeren har vi tilsyn. Når man hjemmeunderviser så er det rektor ved den lokale skolen som har ansvar for at jeg gjør jobben min i forhold til undervisningen. Så to ganger i året besøker vi rektor på skolen og hun prater med barna, ser i bøkene deres og tar noen tester og stikkprøver på at de lærer det som er forventet. So far so good!

En typisk dag hos oss er at barna sover til de våkner. Etter frokost holder vi en andakt før vi går i gang med dagen. Skoledagen starter etter dette og varer frem til lunsj. Dette betyr 2-3 timer med undervisning hvor barna sitter med bøker og jobber. De får mye mer oppmerksomhet enn gjennomsnittseleven i en klasse og arbeidet blir da mer effektivt. Vi bruker også andre anledninger til læring. En periode løste vi matteoppgaver hver gang vi kjørte bil. Jeg sa ulike regnestykker og barna måtte svare. «William – hvor mye er 17 + 25» osv. Det er også mye læring i å være på kjøkkenet og bake eller lage mat. Her er det faktisk ganske mye matematikk. Veiing og måling. Størrelsesforhold og kanskje også tid. Klokke. Har du oppskrifter som skal leses så er dette norsk. Og har du i tillegg en oppskrift på engelsk – ja du skjønner tegningen 🙂

• 

• 

• 

Læring for livet

Friheten til å legge opp undervisningen og tilpasse den vår hverdag er utrolig verdifull. Vi putter også andre ting inn i opplæringen. Som husarbeid, skifte dekk på bilene, montering, skruing og praktisk arbeid. Og før verden stengte ned så reiste vi en del. Høydepunktet var roadtrip’n i USA høsten 2019.

Hele livet er en skole. Og det er mye som kan og skal læres. Vi valgte å tilpasse skolen og undervisningen til livet vårt. Ikke omvendt. Og vi har aldri angret. (sånn bortsett fra på de dårlige dagene, men de er det heldigvis ikke mange av)

«Du er så heldig du – som kan gjøre dette»

Denne har jeg hørt noen ganger. Og når jeg hører det fra personer som er aleneforsørger, så forstår jeg godt at man kan se langt etter å leve det livet vi har valgt. Men når man er to som kan bære det økonomiske ansvaret, så er det snakk om valg og prioriteringer. Hver og én må finne ut av hva som er viktig for seg og sine. En slik livsstil kommer ikke av seg selv. Det har ikke vært enkelt å komme hit vi er idag. Men vi er trygge på at vi har valgt det som er rett for oss.

Ikke alle har et ønske om å tilbringe så mye tid med barna sine. Noen ønsker å realisere seg selv og skape seg en god karriere – jobbmessig. Andre ønsker å være hjemme, men klarer ikke å ha barna rundt seg hele tiden.

Vi er forskjellige alle sammen. Vi har ulike ønsker og behov. Og vi skal lære oss å ikke sammenligne oss med andre. Vi må ta ansvar for egne valg selv. Ta konsekvensene. Stå i det. Leve for VÅR drøm.

Dette innlegget ble veldig mye lengre enn jeg hadde tenkt at det skulle bli. Jeg er og blir en «romanforfatter» og det å fatte meg i korthet har aldri vært min sterkeste side. Jeg håper jeg har gitt deg en ny kunnskap. Kanskje litt inspirasjon. Men jeg håper ikke at jeg har gitt deg dårlig samvittighet. For dét skal du i allefall ikke ha. Vi er alle mammaer som gjør så godt vi kan og som strekker oss langt for å gi barna våre det beste.

Har du spørsmål om hjemmeundervisning eller noe annet knyttet til dette innlegget så fyr løs i kommentarfeltet. Jeg skal svare så godt jeg kan 🙂