Livet skjedde …

Hei fine du!
Tusen takk for at du er tilbake – eller velkommen – om du er ny her inne.
Det er lenge siden sist jeg delte noe her. Livet skjedde og bloggen ble bortprioritert.

2023 har vært et tøft år. Iallefall så langt. Og det er vel ikke utsikter til at det blir superlett de siste fem månedene heller. Vi trodde alt så lyst og fint ut og hadde forhåpninger om at sykdom var historie og fremtiden var lys. Så kom kreften tilbake og det som var lyst ble mørkt. #liveterikkeforpyser har fulgt meg siden våren 2022.

doTerra og de eteriske oljene ble satt på pause. Bloggen har vært stille. Her får du vite hvorfor …

Vi startet året som en familie på fire. Klare for drømmeferien. Tre uker på Barbados. Med sol, varme og sand mellom tærne. Det ble Barbados. På oss alle fire. Men mannen min måtte reise hjem pga sykdom. Han fikk to uker i varmen, hvorav de siste mange dagene var preget av smerter og legebesøk/undersøkelser. Jeg skal hilse å si at det ikke er en enkel avgjørelse å skulle «dele opp familien» og la en syk mann fly hjem alene. Samtidig visste vi at det hastet, og flyet var fullt. Det var ikke plass til oss alle fire. Ikke på den første mulige avgangen. Noen valg er vanskeligere enn andre. Timene snirklet seg av sted. Over ni timer uten mulighet for kommunikasjon, er rimelig tøft. Spesielt når du vet at det er alvorlig sykdom og flyet beveger seg over havet hele tiden. Hva hvis noe går galt? Hva hvis tarmen sprekker igjen? Jeg var så redd … Takk Gud for at det gikk bra og at Steen kom seg hjem.

Fravær av informasjon

Den ene måneden kom og gikk etter den andre. Det betyr også nye kampanjer og produkter hos doTerra. Informasjon ble ikke lagt ut. I starten gnagde dårlig samvittighet meg. Fordi jeg ikke strakk til. Til slutt måtte jeg bare innrømme overfor meg selv at jeg var nødt til å prioritere for å få hverdagen til å henge sammen. Steen var ut og inn av sykehuset. Samtidig hjemmeunderviste jeg barna, kjørte de på fritidsaktiviteter, laget mat og vasket klær.

Selv om mannen min var syk, så stoppet jo ikke hverdagen. De periodene hvor Steen var på sykehuset, var jeg mye hos ham. Og de periodene han var hjemme, gikk mye av tiden med til stell og «service». Jeg tok på meg mange oppgaver som vi kunne brukt hjemmesykepleierne til. Hvorfor? Fordi jeg ønsket å lære nye ting + at kunnskap gir trygghet.

Nye oppgaver

Én av de tingene som jeg gjorde selv var å koble på og av mat og væske. Steen sin tarm var tett og han kunne ikke spise vanlig mat. Han fikk både næring og væske via en vap. VAP er en inngangsport til en stor vene. Maten skulle pumpes inn, via en maskin, hver natt. Denne maskinen var stilt inn til å gi en alarm hvis det var luft i slangene. Luft i blodårene er ikke bra. Dette kan bli som blodpropper. Så alarmen var jo smart nok. Det er bare så kjedelig når alarmen går midt på natten.

Spesielt kjedelig blir det om du må ringe hjemmesykepleierne for hjelp når dette skjer. Ikke for det – da dukker det jo alltid opp noen smilene damer som er klare til å hjelpe. Men – ventetid og lange avbrudd i nattesøvnen er ikke så heldig. Derfor valgte jeg å gjøre dette selv. Det ble noen netter med alarmer. Og for de av dere som har fått slik ernæring, så har du også kanskje erfart at dersom alarmen har gått én gang, så går den gjerne både tre og fire, kanskje også fem og seks ganger til – samme natt.

Nytt ordforråd

Sammen med næring og væske kom nye ord som treveiskran, hygiene, non-touch og mange flere ord inn i ordforrådet vårt. Samtidig snek det seg også inn ord som vi helst ikke ønsket. Et eksempel på et slikt ord/frase var «livets siste fase». Plutselig befinner man seg i en virkelighet som man bare håper er en vond drøm. Det gjør så ubeskrivelig vondt å stå i en slik posisjon. Det gjør vondt for den syke, for pårørende, for venner og familie. Og det føltes virkelig som om vi var i et mareritt. Altså – det var dager som var bedre enn andre, og vi prøvde jo å gjøre hyggelige ting. Sykepleierne på sykehuset synes vi var flinke til å gjøre det lille ekstra.

Vår 17. bryllupsdag ble feiret på sykehuset. Barna og jeg var først i kirken, før vi dro opp til sykehuset. Vi hadde med middag og kake. Selv om Steen ikke kunne spise, så fikk han smake. Vi inviterte også sykepleieren som passet på Steen denne ettermiddagen, med på kakespising. Sånne små ting – som betyr så mye.

Stort spenn i følelser

Som kristne har vi en utvidet familie. Hele menigheten er som en familie. Ikke bare den menigheten vi møter hver uke, men også ulike menigheter rundt om i Norge og Danmark. Hele verden for den del. Steen og jeg kjenner mange fine mennesker rundt om i verden. Og det har vært veldig mange som har bedt for oss. Hver dag – både alene, sammen i grupper og sammen med Steen og meg. Vi vet jo at det skal regne på alle mennesker. Det er ikke slik at dersom du er kristen, så blir man skånet for alle utfordringer, sykdom og lidelse.

Denne våren skulle jeg romme alle følelser – fra at Jesus griper inn og gjør et mirakel og helt til at Steen dør og begraves. Det var virkelig mye å fordøye. For vi håpet jo at det skulle gå bra. At dette mirakelet som vi håpet så inderlig på, skulle skje. Ikke bare barna og meg, men også alle som ba. Og selv om jeg ikke kjenner til alle som ba, så vet jeg at det var hundrevis av mennesker som på én eller annen måte var involvert i bønn. Bønn for Steen.

26. mai 2023

Mirakelet vi håpet på, skjedde ikke. Fredag 26. mai vil alltid være en vanskelig dag for meg og barna. Dette er dagen da Steen sovnet inn. Dagen da Steen ble borte fra oss, og etterlot et stort hull i hjertene våre. Det har bare vært så hjerteskjærende og rått. Brutalt. Vondt. Surrealistisk.

Surrealistisk er det ordet som fortsatt dekker hele situasjonen best. For det er virkelig surrealistisk å miste sin beste vann, ektefelle, far, sønn, svigersønn, bror, svoger. Det er også surrealistisk å skulle begrave Steen tre dager før vår yngste sønn fylte 11 år. Det var jo ikke slik vi hadde ønsket at det skulle ende.

Allikevel må vi bare stole på at Gud har en plan for oss. Han tillot at Steen døde. Gud har velsignet meg med å kunne se lyspunktene i den nye hverdagen vår. De gode tingene midt i all sorg og smerte. Han har gitt meg evnen til å kunne se lyset i mørket.

Sommeren 2023

Siden Steen døde har vi forsøkt å fylle dagene med aktiviteter og ting. Noe av det vi har gjort er ting vi har gjort mange ganger med Steen. Andre aktiviteter er noe som er helt nytt. Korpsturen til Gøteborg var ikke noe Steen ville ha vært med på. Allikevel grep jeg telefonen flere kvelder for å ringe «hjem» og fortelle hvordan dagen hadde vært. Levende Vann sommercamp har vært familiens høydepunkt i alle år. Én og en halv uke før vi reiste tok jeg B96-lappen slik at jeg kunne kjøre med campingvogn. Våren 2022 kjøpte vi campingvogn og det hører liksom med til Levende Vann at vi bor i campingvogn. Med god hjelp fra guttene klargjorde og pakket vi vognen og dro av sted.

Den uken sommercampen varte var både fin og vond på samme tid. Hele sommeren har vært «finn-én-feil». Steen mangler overalt. Det er et stort hull og et tomrom. Men – uken var fylt av gode samtaler, varme klemmer og mange venner. Barna og jeg hadde det fint, selv om jeg gråt mine modige tårer. Takknemlig for at vi hadde «tatt tyren ved hornene» og valgte å stå i dette. Det hadde vært så enkelt å avlyse hele turen. Vente til neste år med å dra. Men det hadde kun gjort det enkelt i år. Jeg tror det ville blitt veldig vanskelig å reise dit neste år. Det ville vært å utsette smerten. Samtidig som de rundt oss ikke vil ha samme omsorg for oss. Ikke fordi de ikke lenger bryr seg, men fordi de får en avstand til det som har skjedd. Livet går jo heldigvis videre for de rundt. For oss også, selvfølgelig, men på litt ulike måter.

Danmark – første tur uten …

Akkurat nå sitter jeg i Danmark. Vi har vært her i snart to uker. Først en langweekend hos noen venner. Steens gode venn fra ungdomstiden, som også har blitt min gode venn. Og kona hans. Det var hos disse fine folka vi bodde i nesten tre måneder sist sommer. Altså – vi bodde i vår egen campingvogn – men i hagen til vennene våre. Gode minner fra en tid med mange behandlinger for Steen. Intravenøs c-vitamin-behandling mm. Nå har barna og jeg vært tilbake. Uten Steen.

Vi var også én uke på Impact i nærheten av Herning. Dette var et arrangement som vi aldri har deltatt på før. En ny arena, hvor vi kunne skape en ny tradisjon. Bare barna og meg. Hele uken var vi omgitt av gamle og gode venner og familie. I tillegg fikk vi mange nye venner. Det ble også gode samtaler, snørr og tårer, latter og glede. Disse følelsene som har forfulgt oss de siste månedene. Tenk så velsignet vi er – med mange gode venner – overalt!

Igår kom vi til svigermor. Første tur hjem til henne uten Steen. Jeg uten mannen min. Hun uten sønnen sin. Sårt og vondt, men allikevel godt å kunne være sammen igjen. Vi har ikke sett hverandre siden begravelsen. Så heldig jeg er som har et godt forhold til Steens familie. At vi kan møtes og være nære, selv om han som knyttet båndene er vekk.

Nå og fremtiden

Midt i all sorg, smerte og tomrom bærer jeg på en enorm takknemlighet. En takknemlighet for de 18 årene jeg fikk sammen med Steen. Alle gode opplevelser og minner, utviklende samtaler, en tro, og mange fine mennesker. Et fellesskap og et håp. Midt i alt det uperfekte og vonde, så er det allikevel et snev av noe perfekt og godt.

Jeg kan ikke love at jeg blir mer aktiv her på bloggen. Ikke helt ennå. Hverdagen er krevende. Prioriteten min vil være barna mine og meg. Sorgen vår. Den nye hverdagen. Livet vårt. Og får jeg tid – så kommer det innlegg om eteriske oljer og doTerra igjen. Men først når jeg får overskudd til det. De som har valgt meg som oljeveileder får svar på spørsmålene sine og bittelitt undervisning på vår interne plattform. Ellers har jeg trukket meg tilbake. Med fokus innover. Når tiden er moden, så kommer dette til å snu. Og jeg kommer til å se utover igjen. Hjelpe andre. Veilede andre. Være der for andre. Men nå må jeg være der for familien min og meg selv.

Dette innlegget ble plutselig langt. Kanskje du ikke engang har orket å lese helt hit. Ikke alle klarer/vil lese om andres «elendighet». Om du kom helt ned hit – tusen takk for at du leste. Takk for at du følger med. Takk for at du er deg. Midt i alt dette har jeg blitt ennå mer klar over viktigheten av å ta vare på de små tingene i hverdagen. Plutselig er det disse småtingene som blir de store tingene og det man savner mest. Så bruk tiden du har på en klok måte. Fyll livet ditt med det som er viktig for deg!