Spontanabort er vanligere enn man skulle tro. Når de største drømmer går i tusen knas og livet snur fra rosenrødt til totalt sort i løpet av et øyeblikk. Jeg var usikker på om jeg skulle dele min historie. Dette er ganske privat, men jeg har valgt å dele. Ikke for å få medlidenhet eller trøst, men for å vise andre kvinner at dette skjer oftere enn man har inntrykk av.
Jeg husker første gangen det skjedde med meg. Verden gikk i tusen knas. Og jeg trodde jeg var den eneste som opplevde dette. Ikke fordi jeg følte meg spesiell, men fordi jeg aldri hadde hørt noen prate om dette før. Ingen jeg kjente iallefall. Mine spontanaborter var såkalte Missed Abortions. Dvs at fosteret dør, men kroppen støter det ikke ut.
Jeg hadde nettopp tisset på en plastpinne og ventet på «dommen». Om du har vært gravid eller forsøkt å bli gravid, så vet du hva jeg prater om. Man kikker og kikker og lurer på om det dukker opp en ekstra strek og at testen endelig er positiv.
Vi hadde forsøkt å bli gravide i nesten ett år. Så sto jeg der da – med plastpinnen med to blå streker. Beviset på at noe stort var på gang. Endelig! Hjernen står stille i noen sekunder før man – bevisst eller ubevisst – begynner å «bygge rede». Det tar ikke lang tid før man plutselig er på barnerom, klær, seng, vogn osv. Den største drømmen er i ferd med å gå i oppfyllelse.
Når drømmen knuses …
Vi hadde rukket å glede oss i noen uker. Vi var på årets stevne sammen med nesten hele den danske familien. Og vi hadde begynt å fortelle nyheten til våre nærmeste. Delt glede er dobbelt glede. Den dagen vi skulle hjem fra ferien forsvant plutselig alle «symptomene» mine. Ømme bryster, spenning i magen og en «murrende» føflekk. Jeg hadde en bitteliten flekk av blod i trusa, men det var bare en liten dråpe. Allikevel begynte en ekkel følelse å snike seg innpå … På mandag ringte jeg legen. Den uka var det ut og inn for blodprøver og ultralyd. Måling av hormonene skulle helst stige, men det viste seg at hos meg var de synkende. Ultralyden viste at det hadde vært tvillinger. Som hadde sluttet å vokse i ca uke ni.
Jeg husker jordmoren på sykehuset den fredagen jeg fikk beskjed. Eller – jeg husker ikke henne, men jeg husker den altoppslukende sorgen. Den endelige beskjeden på at drømmen vår var knust. Jeg ble sendt hjem – med en time for utskapning mandag morgen.
Den helgen var mildt sagt pyton! Jeg husker jeg satt alene i sofa’n på lørdag formiddag. Jeg hadde sett på amerikanske filmer at man spiste is rett fra boksen. Dette hadde jeg aldri gjort før – men om det var ett tidspunkt som var riktig for å gjøre dette – så var det nå. Så jeg satt i sofa’n og spiste is. Rett fra boksen. Mens tårene trillet og jeg syntes fryktelig synd på meg selv.
Hvorfor skjedde dette meg?
Mange tanker dukket opp den helgen. Hvorfor skulle dette skje meg? Var det min feil? Kunne jeg ha gjort noe annerledes for å ha unngått det som skjedde? Alle disse spørsmålene som det ikke finnes svar på. Jeg var på jakt etter noen jeg kunne skylde på. Jeg trodde at det ville hjelpe. Men jeg fant ikke svarene. Og jeg er sikker på at det ikke hadde hjulpet heller …
Mandag morgen kom. Forberedelser ble gjort og jeg ble liggende å vente. Tårene trillet da jeg ble sendt inn på operasjonsbordet. Kort tid etter var det overstått. Restene av drømmen var fjernet. Iallefall fysisk.
Det kom trøstende meldinger, blomsterbuketter og omsorg fra alle kanter. Det varmet og trøstet.
Jeg prøvde å tenke positive tanker. Vi dro på sommerferie til vakre Bornholm. Den største trøsten var nok at nå visste jeg at kroppen min kunne bli gravid. Det er jo faktisk ikke noen selvfølge. Sommeren gikk og høsten kom og i september ble jeg gravid igjen.
Med hjertet i halsen …
Når du først har opplevd en spontan abort, eller Missed Abortion (MA), så vet du at en graviditet ikke nødvendigvis ender opp med et barn. Jeg var ganske stresset i starten av svangerskapet. Allikevel forsøkte jeg å senke skuldrene så godt jeg kunne. Det er ikke alt man kan påvirke og noen ting må man bare la gå sin gang. Heldigvis fikk jeg tett oppfølging i dette svangerskapet. Denne gangen gikk det fint. William ble født sommeren 2010. Nøyaktig ett år etter spontan aborten. Kanskje jeg deler mer om dette en annen gang?
Gravid igjen!
Åtte måneder etter at William ble født var jeg gravid igjen. Ikke fordi jeg følte at kroppen min var klar for det, men fordi jeg hadde et stort ønske om at William ikke skulle i barnehage altfor tidlig. Planen var at jeg skulle bli gravid, slik at jeg nesten gikk rett ut i en ny permisjon. Og vi klarte det! Jeg hadde blitt gravid igjen!
Jeg kjente at kroppen var sliten. Amming på natten og litt for høye ambisjoner til hva som skulle gjøres på dagtid gjorde at jeg var sliten. Den store gleden uteble, men samtidig var jo dette perfekt timing og planen vår hadde lykkes.
Etter noen uker forsvant graviditetssymptomene igjen. Føflekken min sluttet å «murre» og jeg kjente at det var noe som skurret. Jeg ringte legen og fikk en time på sykehuset for ultralyd. Jeg møtte en søt jordmor som ble usikker. En annen jordmor kom inn og foretok en ultralyd som jeg ikke unner noen. Hun var så hardhendt at jeg satt i bue i undersøkelsesstolen. Tårene spratt og hun ga seg ikke selv om jeg sa at det gjorde vondt. Her var det ikke noe omsorg og empati.
Hjertet til babyen i magen hadde sluttet å slå …
Mannen min hadde kjørt meg til sykehuset. Han og gutten vår satt i bilen og ventet. Han spurte om han skulle bli med inn, men jeg sa at dette kom til å gå kjapt, så de kunne bare vente i bilen.
Dårlig avgjørelse! Akkurat nå kunne jeg trengt en sterk hånd å holde i og en god klem. Jeg hadde nettopp fått vite at hjertet til babyen i magen hadde sluttet å slå. Jeg ble satt ut på gangen for å lese igjennom noen papirer. Jeg skulle ha en hjemmeabort. Denne gangen var det ikke snakk om et inngrep og en utskrapning. Jeg fikk beskjed om at dersom jeg ønsket å bli gravid igjen – så var dette måten å gjøre det på.
Så satt jeg der da. På venteværelse. Helt alene. Bortsett fra de andre menneskene på venteværelset. Men de kjente jeg jo ikke. Når skjemaet var lest, fikk jeg komme inn igjen. Jeg fikk en massevis med tabletter som skulle spises og den første skulle tas på sykehuset med tilsyn fra jordmor. Massevis med medisiner er nok en overdrivelse, men for meg som aldri tar noen medisiner i tablettform, så virker 10 tabletter kjempemasse!
Jeg husket ikke engang hvordan jeg kom meg ned til bilen
Og jeg husker ikke hvordan jeg klarte å fortelle mannen min om alt dette. Jeg var i overlevelsesmodus og hukommelsen er borte. Drømmen var knust – igjen. Jeg følte at alt var sort rundt meg, og jeg føler at jeg gikk inn i en boble. Heldigvis har jeg verdens mest omsorgsfulle og greie mann. Han ordnet alt det praktiske og jeg kunne være i min egen boble disse dagene.
Pillene skulle tas med jevne mellomrom og i et fastlagt program. I tillegg var det endel smertestillende som jeg skulle ha tilgjengelig og kunne bruke ved behov. Jeg var som en robot og tok pillene etter skjemaet. En hjemmeabort krever at du har noen rundt deg hele tiden. Og vær så snill – prøv aldri å gjøre dette alene. Dette her er en stor belastning. For både kropp og sjel!
En ting er den mentale biten. Man er bare helt knust, sjokkert og alene. Jeg var jo ikke fysisk alene, men allikevel følte jeg meg fryktelig alene. Alt skjedde i min kropp. Og nå skulle jeg ha en kjemisk abort. Blødningene var ekstreme og på grensen til uforsvarlige. Iallefall med tanke på at jeg gjorde dette hjemme. Smertene ble håndterbare med sterke smertestillende. Jeg krabbet mellom senga og toalettet en hel dag med bare ett mål – å få det overstått …
Ikke gjør dette hjemme!
Når jeg ser tilbake på denne opplevelsen. Hjemmeaborten. Så forstår jeg ikke at dette skal foregå hjemme. Det burde, etter min mening, foregå på sykehuset med tilsyn av helsepersonell. Aller helst i enerom med mulighet for pappa’n å være til stede. Jeg var godt over 30 år og har vært ute en stormnatt før. Kan ikke forestille meg hvordan denne opplevelsen kan være for unge jenter som kanskje er alene. Dette var brutalt!
Jeg skriver ikke dette for å skremme deg. Jeg ønsker å være ærlig. Av respekt for deg som har opplevd dette selv. Eller som kanskje kommer til å oppleve det. For det skjer. Oftere enn vi tror.
Forskjellene
Når jeg har opplevd dette to ganger så kan jeg ikke la være å sammenligne disse hendelsene. Jeg har også fått to nydelige barn, så jeg ble gravid en fjerde gang og vi fikk ennå en gutt.
Mentalt sett var den første aborten tøffest. Andre gang hadde jeg opplevd det før og hadde fått en fin gutt i mellomtiden. Jeg hadde tross alt et barn allerede da MA nr to skjedde. Dét var en stor forskjell.
Da jeg ble gravid og mistet gang nr 2 hadde vi ikke fortalt noen om graviditeten. Da vi fortalte hva som hadde skjedd denne gangen ble vi møtt med en annen reaksjon enn første gang det skjedde. Første gang hadde de rukket å glede seg med oss og det var naturlig å vise empati. Den andre gangen var de uforberedt og det ble litt mer «det går bra du har jo en gutt fra før og kan bli gravid igjen». Jeg tror ikke det var vondt ment, men de hadde ikke det samme forholdet til hva som skjedde denne gangen som den forrige gangen. Allikevel så husker jeg det som litt sårt. Fordi tapet var jo like stort denne gangen som den forrige.
Fysisk sett så var den første MA’en enklere enn den siste. Utskrapningen i narkose var en quick-fix i forhold til hjemmeaborten. Medisinsk sett er det kanskje ikke det, men for meg var det mye enklere å få en utskrapning enn en kjemisk abort. Og jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde valgt dersom jeg sto i samme situasjon en gang til.
Til deg som opplever en spontanabort
Kjære deg!
Jeg vet hvordan du har det. Om ikke helt, så litt. Jeg vet litt om smerten du føler. Om mørket som omslutter deg. Om drømmen som blir knust. Ta vare på deg selv oppi alt dette her. Søk trøst hos nære og kjære. Tillat deg å være liten og svak. Det er faktisk da du er sterkest! Vonde ting skjer og dette var en slik ting. Livet kommer til å gå videre. Verden fortsetter å spinne. Menneskene lever sitt liv, mens du har satt ditt liv på pause. Stå rolig en stund. Trekk pusten. Bruk tid. Finn fotfeste. Og når du er klar, så hopper du på verden igjen.
Disse opplevelsene mine ligger flere år tilbake i tid. 2009 og 2011. Mine MA’er skjedde i ca uke 8-9. Det var tidlig i svangerskapet. Heldigvis. Men det var ufattelig vondt allikevel. Jeg går ikke å tenker på at jeg har tre barn for lite. Eller føler noen spesiell sorg for dette nå. Jeg har slått meg til ro med at det var en grunn til at det skjedde og hvem vet – kanskje det var det beste som skjedde. Selv om det var vondt. Slike spontanaborter kan skje fordi fosteret ikke er levedyktig. Det høres kanskje snålt ut – men jeg er faktisk takknemlig for at disse spontanabortene skjedde og at jeg slapp å ta en kjip avgjørelse etter ultralyd i uke 18.
Dette innlegget er skrevet for å vise kvinner i samme situasjon at de ikke er alene. Hjelp meg til å dele dette med noen du vet går igjennom en spontanabort. Vi trenger å prate om de vanskelige tingene også. Det er så lett og la være å dele disse tingene. Dét hadde også vært enklere for meg. Men jeg savnet selv å kunne lese slike historier da jeg sto i dette selv. Så jeg håper at mitt lille bidrag her kan bety en forskjell for andre.
